Tøff i pyjamas

Han tittet skrått bort på meg og kremtet.
“De er til lillebroren min,” fortalte han bibliotekaren med høy stemme, nikket mot filmene han skulle låne, og tittet igjen raskt bort på meg, om jeg fikk det med meg. Om jeg ikke sto der og trodde at han var en slik dust som så på barnefilmer.
Jeg smilte litt for meg selv, passet på at det var tydelig at jeg lånte Bjørneboe på biblioteket, jeg, og anstrengte meg for å se kul og tøff ut. Og jeg følte meg særdeles tøff.

Han vifter med fingrene som pistoler mot kameraten i setet overfor. Kameraten dør halvhjertet, “Dette er litt barnslig, er det ikke?”. Jeg smiler for meg selv. Jeg har sett dem leke før, og da pleier ikke å være barnslig. Men nå sitter det en jente i setet ved siden av, en slik jente man ikke kjenner helt, men som man jo vet er et år eldre. Kameraten virker flau. Jeg føler meg stor og tøff.

Og det er så fint å føle seg tøff når man egentlig ikke er det. Tøff fordi noen plasserer en i tøffingboksen, selv om man ikke fortjener det. Tøff i pyjamas.
Jeg kunne ha lånt barnefilmer på biblioteket. Og det var bare tilfeldig at jeg akkurat da lånte Bjørneboe. Det kunne like så godt ha vært Alice i eventyrland.
Og leke gjør jeg støtt.
Derfor synes jeg det er litt morsomt når mennesker tror jeg er mer voksen og tøff enn jeg, og blir flau over ting de tror jeg vil synes er barnslig, men som jeg selv gjør støtt.

Det er fascinerende, og litt skremmende, hvordan vi innbiller oss at alle tror noe om oss hele tiden. At alle legger merke til alt. Spesielt engster vi oss nok for de tingene vi ikke vil andre skal legge merke til. Men når man låner filmer til lillebroren sin på biblioteket, eller leker gangster på bussen, så har man jo noen valgmuligheter. Man kan late som ingenting å håpe ingen tenker noe særlig over det. Eller man kan påpeke det ved å ta avstand fra det.
Eller man kan være stolt av hva man gjør. Ikke engste seg for hva andre måtte tro.

For det er jo overhode ikke sikkert at andre tror noe i det hele tatt.
Selv tror jeg mye om folk, jeg dikter livene til fremmede rundt meg. Men jeg vet ikke noe om folk før de har påpekt det. Og det er på bakgrunn av det jeg vet at jeg blir kjent med mennesker.
Og nå vet jeg om en som er flau over å låne barnefilmer på biblioteket, og en som synes det er flaut å leke når det er eldre jenter i nærheten.

 

Feriestreik

En ting bare. Hvor godt timet er det vel å la lærerne streike nå? For om man ser bort i fra eksamener, som jo egentlig er en ganske stor ting å se bort i fra, hva skader streiken? Foreldre, kanskje. Men elevene? Går de glipp av noe særlig til undervisning?
De siste ukene før sommerferien er jo de absolutt slappeste og hyggeligste i hele skoleåret.
Og når sommerferien kommer, vil lærerne fortsatt streike?

 

Angående MGP, altså

Angående Melodi Grand Prix er det mye stygt man kunne sagt.
Freakshow, hyler bedreviterne og musikkekspertene. Og det er jo ikke uten grunn. For av og til, virker det som det går sport i å ha tåpeligst kostyme, mest latterlige dansetrinn, og sangen bare er med fordi det ikke er noen danse-rundt-i-latterlig-kostyme-konkurranse.
Men jeg liker Grand Prix. Av og til tar jeg meg riktignok i å sitte og lure på om jeg kanskje kunne ha likt sangen jeg syntes var teit om det ikke hadde vært for det avsindige showet, andre ganger lurer jeg på om jeg noen gang ville ha likt den fine sangen, om det ikke hadde vært for det avsindige showet.

For meg handler ikke Melodi Grand Prix om musikk. En gang handlet det om å se på damene med fine kjoler, nå handler det mest om å le av damene med fine kjoler.  Om man hadde vært interessert i musikk, er det langt mer å finne i Idol eller seriøse konkurranser. Men det er jo ikke så gøy som Grand Prix. For fjas er gøy. Man får kanskje ikke noen frysninger-på-ryggen-opplevelser, men man kan få seg en god latter, og det kan være vel så fint. Jeg er sikker på at mange av de som synes Melodi Grand Prix er noe tull, tar det litt for alvorlig. Uten at jeg mener noe stygt om de som tar Melodi Grand Prix alvorlig og synes det er bra. For det er jo bra ting i Grand Prix også. Norge for eksempel, lå godt an i år når det gjaldt kvalitet. Frankrike også, uten at jeg har så mye grunnlag for å si det, ettersom jeg ikke så finalen, bare et klipp av franskmannen i en av semifinalene.

Melodi Grand Prix er kanskje ikke så veldig bra, men det er fryktelig gøy.

 

17.mai-posten

I tiden rundt 18. og 17. mai, registrerte jeg mange blogger som tok for seg 17. mai-temaet. Mange elsket, noen hatet. Selv liker jeg 17. mai. Det er noe med all gleden. Når så mange går rundt og er så glade, og man spiser is fordi man er nødt til det, gjør ikke den klissete nasjonalismen så mye.
Siden jeg ikke har tint opp før nå, har min 17.mai-post blitt noe forsinket.
For det var ikke kaldt på 17. mai. Det var science fiction.
I år tok 17. mai sted på den mørkeste og kaldeste siden av Jupiters våteste og mest forblåste måne. Og der gikk de da, i tog, hundrevis av små soldater som ropte og sang for å holde moralen oppe. Vi sto på sidelinjen og heiet dem frem mot målet, og mest sannsynlig den visse død, forårsaket av Zargnogzqenes laserrifler.

4 grader, litt regn og vind er kanskje ikke så ille. Men dog, det er forløpig den dagen med definitivt dårligst vær i hele mai. Det var såpass dårlig vær at gamle damer fikk hjertestans under talene. Heldigvis var det en stund før nasjonalsangen. Om det hadde vært like før, hadde jeg sikkert tenkt noe som Hjertet hennes er vel ikke særlig kapabelt til å elske..  under elsker, elsker det og tenker, og det hadde jo vært direkte smakløst. Hvor mye bedre det er at jeg nå tenker at jeg kunne ha tenkt det da, vet jeg ikke helt.

Hele poenget med å skrive en 17. mai-post, var egentlig å dele mitt favoritt 17. mai-sitat. Jeg fant det en gang i Niels Chr. Geelmuydens bok Ordskjelv, i et portrettintervju av Jostein Gaarder Geelmuyden gjorde for Det Nye i 1994.

I det hele tatt; barndommens forestillinger! Jeg trodde kommunistene kom 17.mai. De var jo røde, ikke sant, og gikk i russertog. De oppførte seg så pøbelaktig som jeg var lært opp til å tro at russerne gjorde. Jeg syntes det var rart at man kunne tillate russerne å gjøre hva de ville.

 

 

Hva jeg lærte i dag #2 (og i går, og de siste ukene)

Av og til synes jeg det er litt rart at jeg bruker massevis av ord og uttrykk hver dag, uten å vite hvor de fleste av dem egentlig kommer fra. Eller hva de en gang egentlig betydde. Andre ganger, synes jeg det er en rar ting å lure på, for de fleste ord har sikkert ikke noen særlig interessant opprinnelse. Men av og til leser jeg fine historier om ord, slike historier jeg skriver ned, og da får jeg igjen troen på at alle ord har et slikt lite eventyr bak seg.

I dag lærte jeg hvorfor kolonialforretning heter nettopp det. Fordi den solgte varer fra koloniene. Det er så logisk at jeg ikke har funnet på å tenke over det før, men likevel ble svært overrasket når jeg hørte at det er nettopp slik det er.
Et ord som ikke er fullt så logisk er skokk. I dag bruker man skokk mest om en flokk, men egentlig er en skokk et mengdemål, og halvparten av et stort hundre, som er 120. 60, altså.
Det er sjeldent jeg finner så mange ordeventyr som når jeg leser historie. Tanks, for eksempel, ligner ikke på tank for ingenting. Da britene utviklet stridsvognen under 1. verdenskrig, kalte de dem tank og sa at det var et fartøy å frakte vann i. Vanntank, altså. 
En ting jeg aldri har lurt på, er hvorfor Sovjetunionen heter Sovjetunionen. Jeg burde ha lurt på det, det er jo litt rart å ta en union av et eller annet for gitt. Men før jeg rakk å lure på hva en sovjet var, leste jeg at en sovjet er et arbeiderråd. Og siden arbeidere var hva Lenin ideologisk baserte sin makt på, er det jo ikke spesielt overraskende med en union av arbeiderråd.
I forbindelse med Sovjetunionen dukker det dessuten ofte opp et teaterbegrep; jernteppe. (Og for all del, det er ingenting som heter hjerneteppe..) Den gang teater var på linje med ekstremsport i risiko, ettersom gasslamper eksploderte i hytt og pine, fant man etterhvert ut at en måte å minke dødsfallene på, var å senke ned et teppe mellom scenen og publikum når det begynte å brenne. Et jernteppe. Man så ingenting, og overlevde dessuten. Under Sovjettiden, lå det et jernteppe gjennom Europa. Utenifra så man ingenting. Av og til, husker man ikke noe man vet at man vet, man ser på en måte ikke, og det kaller vi også jernteppe.
På skråplanet er også et opprinnelig teaterbegrep. Fra den gangen scenegulvet var skrått for å skape det riktige perspektivet, og skuespillere gjerne var mennesker som var litt ville og skrullete. Om man var på skråplanet, oppførte man seg som en skuespiller, og det var jo ikke riktig.

Och glaset glittrar tyst på vårt bord / Lika tomma som ord  synger Kent i Sverige. Og det er det som er litt fint og skummelt med ord. For mens en spade er en spade, er ikke et ord alltid et ord. Ord er tomme helt til en mening eller tanke fyller dem. Det går an å si jeg elsker deg på like mange måter som det går an å elske.

Ord er bare ord, men når de får en historie, blir de likevel litt mer. Slik det er med de fleste ting.
(Når jeg leste gjennom, så jeg at jeg hadde brukt uttrykket hytt og pine. Hytt og pine?)

 

Sommer? Sommer!

Sommer, nå?

Det kan jo ikke være sommer, nå? Det er jo bare i begynnelsen av mai. Det føles jo ikke helt riktig. Det burde jo egentlig være vår.
Men går det an å klage over varmen, miste konsentrasjonen og få vondt i hodet, samtidig som man egentlig bare har lyst til å være mer ute i solen, og kalle det vår?
Kan man kalle det vår når man benytter det meste av det som finnes av anledninger og penger til å kjøpe is?
Eller når man lager lister over ting som må gjøres før man er ferdige med første året på videregående?
Man kan vel ikke kalle det vår når man løper rundt barbent i blomstrede sommerkjoler, bare for å løpe rundt barbent i blomstrede sommerkjoler?
Og det går jo ikke an å kalle det vår når det er nesten to uker siden man satt på bussen inn til byen, og for første gang så at det var tjue varmegrader, noe som igjen fikk alle ting til å føles mye varmere enn det gjorde for to minutter siden.
Og man kan jo ikke kalle det vår når været har holdt seg slik siden.
Og det er jo litt rart å kalle det vår når man synes det er svært merkelig at man ennå ikke har fått badet i sjøen. (En gang, var det dritkult å ha badet 1.mai. Men det var en gang det har gått år siden)

Vår er det kanskje, men jeg klarer ikke å kalle det annet enn sommer.

Og selv om sommeren ikke er min yndlingstid, (Jeg liker det med ferie, bading, is, utekonserter og sommerkjoler, men jeg klarer det ikke når luften og hodet blir for varmt, og huden svir og klør og blir rød. Hvit eller rød, valget er jo egentlig ikke så vanskelig.) merker jeg at jeg gleder meg. Jeg lurer på hva jeg om ti år kommer til å huske når jeg tenker på sommeren 2008. Om jeg i det hele tatt klarer å plukke den ut av rekken av sommere som jo egentlig ligner hverandre ganske mye. Jeg håper jeg klarer det. For da har det sikkert skjedd noe fint og spesielt, og det er så fint når slike ting skjer. Muligheten for at jeg husker sommeren 2008 som en skikkelig fæl en, er jo også der. Men jeg tror ikke at det blir en slik sommer. Nei, jeg gjør ikke det.

Akkurat nå virker i hvert fall sommeren 2008 fin. Og løping barbent i gresset med sommerkjole og iskremkjøping til tross, akkurat nå er det mennesker som har gjort sommeren fin. Menneskene som kjøpte is og løp barbent i gresset med sommerkjole også, selvsagt, men de når ikke helt til toppen.
For det jeg nå husker best av sommerferien 2008, er de små barna som husket like ved der jeg satt og skrev.
- Se, det sitter en unge der borte. Vi kan spørre henne om hun vil ta i fart.
Småbarn sier ikke unge, de sier damen. Dessuten har ingen kalt meg unge på årevis. Jeg levde på det resten av dagen.

Sommeren 2008 blir også husket for en kveld på den høyeste toppen i parken, med utsikt over vannet og solnedgangen. Og en mengde mennesker som drev med sitt.
Han: Se! Se på de! Hva driver de med?
Hun: De driver med sånn.. Sånn.. Å, hva heter det!
Hun2: De er buddhister! De ber, vel!
Han: Ja! Og i stad vendte de seg mot Mekka.
Hun2: Nei, Mekka er da ikke den veien!
Hun: Hvorfor sitter de sånn i ring? Kan vi ikke gå å rane dem? Vi sniker oss innpå dem.
Luften var full av utropstegn, helt på ordentlig. Det er ganske fint.
Jeg: Svart er kanskje ikke den beste kamuflasjefargen?
Han andre: Jo-o. Om vi slår dem i hodet slik at de får blackout.

Sommer, da skal det helst ikke være mye tøy eller tråd. Derfor passer det fint å blogge litt uten noe særlig til tråd.
Uansett. Det tar nok ikke lang tid før regnet og kulden kommer tilbake, og det kommer til å føles litt teit å ha deklamert at sommeren har begynt. 

 

Selv om jeg er liten, vil jeg gjerne være stor

Under skrivingen av en skoleoppgave om Trotskij, kom jeg over boken Verdensrevolusjonen på Hønefoss av Yngvar Ustvedt, med undertittelen En beretning om Leo Trotskijs opphold i Norge.

(Leo Trotskij, født Leo Davidovitsj Bronstein, var litt uenig og kompis med Lenin, og svært uenig og uvenn med Stalin. Han var ihuga kommunist, og så det nødvendige i en verdensrevolusjon. Han spilte sin ganske betydelige rolle i den Russiske Revolusjon, og bygget etterpå opp den røde armè. Egentlig var han mot krig, men etter revolusjonen virket det jo ganske nødvendig. Han var heller ikke så glad i terroren etter revolusjonen, han ønsket jo egentlig at ingen minoriteter skulle undertrykkes, det at de ble rensket bort, var bare en midlertidig greie. Når Stalin kom til makten, var han en av de sterkeste blant opposisjonen, helt til han ble sparket ut av Sovjetunionen. Etter en stund havnet han opp i Norge, før han ble sparket videre til Mexico, der han slo seg ned. Den 24. mai 1940 overlevde han et snikmordangrep, den 20. august samme år, gjorde han ikke det. Han ble drept med en isøks av en stalinistisk agent.
Trotskismen i dag betegner bare noen små sidegrener av kommunismen. Trotskister har aldri vært statsbærende eller i spissen for noen sosialistisk revolusjon. Men likevel, trotskismen er stor i Sri Lanka og Bolivia, og dessuten av betydning i Brasil og Argentina.)

Det som er det morsomme ved å lese denne boken, er å se hvordan lille Norge reagerer på å få besøk av en av de store russiske revolusjonære.
Avis-kommentarene til begivenheten den 18.juni var mest preget av den overraskelse og forbauselse man følte. Det var vanskelig å forestille seg at Trotskij virkelig var i Norge, og det endog på Jevnaker! Det virket som en slags grov spøk fra historiens side, omtrent som om man hadde fått beskjed om at nå befant Hitler seg på Mysen eller Mussolini i Drøbak.
Blant folket var selvsagt følelsene splittede.
- Det norske folk føler seg beæret ved Trotskijs opphold her til lands.
Arbeiderbladet, juni 1935
- Alle er på det rene med at Trotskijs opphold her i landet er en skam for oss.
Fritt folk, august 1936
(Trotskij er den utlendingen med flest førstesideoppslag i norske aviser før krigen)

Og det er også litt morsomt å lese hva Trotskij selv mener om Norge.
- Dette er vår andre dag i Norge - på et landsens hotell sju mil fra Oslo. Rene Finland! Åser, sjøer, gran og furu.. Men nordmennene er mye større enn finnene. Det er mye som er primitivt i leveviset deres - selv når man sammenlikner med Frankrike.

Men det jeg synes er aller finest, er hvordan lille Norge plutselig føler seg betydelig.
Hønefoss skal reddes fra å bli en basis for verdensrevolusjonen, sa en av nazistene som brøt seg inn i huset der Trotskij bodde i begynnelsen av sitt lite trivelige norgesopphold.
Det er så fint at de i det hele tatt hadde en slik tro på at noe slikt kunne skje.
Jeg kan ihvertfall virkelig se det for meg, verdensrevolusjonen, styrt fra Hønefoss. Alles blikk er rettet mot Norge. Jeg tror det hadde blitt flott.
Sannsynlig også, dessuten.

 

Gutten som ville være en av gutta

Før påske, hadde jeg aldri lest en bok av Lars Saabye Christensen. Egentlig var det litt flaut, jeg kunne jo massevis av Saabye Christensen-titler, og han var for meg en litt betydelig del av den norske litteraturen. Hvorfor, vet jeg ikke, jeg hadde jo aldri lest en bok av ham, men sånn var det nå likevel. Ekstra flaut var det jo at jeg ikke hadde lest Beatles. Det er få band som har fascinert meg mer enn The Beatles, og dessuten hadde de fleste andre som leser bøker, ihvertfall de i klassen min på ungdomskolen, lest og elsket den. Jeg hadde ikke.
Det var først denne påsken jeg tok meg tid, til å lese og elske den. Jeg gråt litt, lo litt, tenkte masse, og angret svært på at jeg ikke valgte å lese boken hjemme, men på påskeferie uten tilgang til Sgt Pepper’s  og Love me do.

Nå kan jeg enda litt mer om Lars Saabye Christensen, etter å ha lest Gutten som ville være en av gutta. Det er vel egentlig en barnebok. Men en veldig alvorlig barnebok, og også ganske morsom. Litt trist er den også, for det er en bok full av en liten gutts store og små drømmer, og også de enda større skuffelsene. Og det er få ting som er så trist når de som fortjener det aller mest, ikke får det til.
Men noe som da hører med, er jo hvor fint det blir om det likevel går.

Otto er kamerat med dotømmeren som ikke spiser av lasset, og Karsten, avisbudet som vant 2. verdenskrig, men som har en granat bak øret, inne i hodet.
Otto liker å strekke lakner, og det beste han vet er å skåre for Frigg og å trikse til tjue, men han har ikke gjort noen av delene ennå.
Moren er byens beste til å vaske fotballdrakter, og faren flytter pianoer, papegøyer og kjøleskap med skarpe kanter.
Otto kaster stein på dommeren som besvimer. Otto liker omveier, for det er der tingene skjer. Otto krever egentlig ikke så mye, men det er egentlig litt trist at han ikke en gang får det lille han krever fullt og helt.
Men Otto Olsen er bedre enn ingen.
Ingen er bedre enn Otto Olsen.

Om jeg skal få beskrivelsen ‘øm og varm’ til å passe på en bok, må det være denne.
Så absolutt.

I går møtte jeg en gutt som hadde rappet et bilmerke, slik de gjør det i Beatles. Jeg tror ikke han hadde samme motiv som gutta i Beatles, men jeg syntes det var litt fint likevel.

 

Hva jeg lærte idag.

173 sider ut i Neil Gaimans American Gods kom jeg over følgende setning:

“He turned on the TV for company, pressed the sleep button on the remote three times, which would make the TV set turn itself off autmatically in forty-five minutes.”

Jøss, tenkte jeg, og oppdaget en sleep-knapp på min egen fjernkontroll.
Jeg skrudde på radioen og trykket på sleep, bare for å oppdage at radioen skrudde seg av helt på egen hånd en halvtime senere. Hva jeg skal bruke dette til, er jeg ikke sikker på, men likevel er det litt fint å vite alt hva ekstra de tekniske dingsene mine kan brukes til. For det er ikke så lett nå for tiden.
Kanskje jeg skal prøve å se hvordan Lillebror reagerer om TV’en skrur seg av av seg selv.

Hva er det vel man ikke lærer av å lese bøker?

 

Hvilken dag er det i dag?

Da jeg våknet i dag tidlig, visste jeg at det var lørdag.
Jeg undret meg over at jeg hadde stilt inn vekkerklokka på ti på sju, skrudde den av, og tenkte for meg selv at jeg nok hadde forglemt meg litt kvelden før. Så halvsov jeg videre.

Det er jo ikke lørdag i dag, det er onsdag.

Kom jeg plutselig på, en halvtime senere.

Nå skulle jeg ønske jeg kunne skrevet om hvordan jeg videre plutselig fikk det så travelt at jeg hoppet ut av sengen, og hadde så hastverk at jeg vrikket foten, hinkende rev til meg det jeg fant av klær på gulvet, og endte opp med klær som ikke passet sammen og en t-skjorte feil vei, hvorpå jeg så fikk det meste av frokosten i halsen og nesten ble kvalt og død og det som verre er, før jeg løpende på vei til bussen snublet og skrubbet meg på begge hendene og forstuet det ene håndleddet.

Men det ville vært løgn. For jeg har svært god tid om morgenen, jeg liker å stå opp tidligere enn jeg bør. Jeg trenger ikke å ta buss en gang, det tar bare fem minutter å gå. Ikke har jeg klær liggende slengende på gulvet heller (Jeg putter istedet rotet mitt inn i skapet.). Jeg skadet meg ikke på noen som helst måte, og jeg fikk på meg noe ordentlig og passende.  Det eneste jeg ikke rakk denne morgenen var å lese dagens aviser.

Men det fikk meg til å lure på om det er flere ting jeg vet, som ikke er sant.
Om ting jeg går rundt og tar for gitt, egentlig er tatt.
For egentlig er det helt OK å få vite at ting jeg trodde, ikke var slik likevel. Men hva om ting jeg vet heller ikke alltid er slik?

Men om noen skulle lure, rakk jeg ikke bussen, og kom for sent til skolen. Jeg gikk rundt med vondt i håndleddet hele dagen, kunne ikke skrive skikkelig, og de pene og flinke jentene så stygt på meg, og himlet med øynene over klærne jeg hadde på meg. Føkk dem, tenkte jeg, jeg har gjort en erkjennelse i dag. Jeg har lært at jeg ikke kan tro på alt jeg vet. Og det vedder jeg på at de ikke har gjort siden de fant ut at Julenissen var løgn. For det er onsdag i dag.